Dulsian

Dulsian (også dulcian, dolcian; av latin dulcis «søt») er et treblåseinstrument med dobbelt rørblad og konisk boring.

Dulsianinstrumentene ble utviklet i første halvdel av 1500-tallet. Som vanlig i renessansen ble instrumentene bygget i en «familie» med størrelsene sopran, alt, tenor og bass. De minste instrumentene kunne bygges av ett trestykke, de større av to eller tre deler. Alle dulsianer er utstyrt med et s-formet rørblad av messing.

De små dulsianene falt ut av bruk på 1600-tallet. Mens videreutviklingen barokkfagott tok over deres funksjon, var bassdulsian i bruk en lengre tid. Spania utgjorde et særtilfelle, der var ulike størrelser av dulsianinstrumenter i bruk helt inn på 1800-tallet.

Dulsianer er så fleksible at de kan brukes i kammermusikk, de kan høres i støyende utendørsorkestre, og de er så ekspressive at de kan brukes sammen med sangkor. Tradisjonelt ble slike instrumenter brukt i dansemusikk, sammen med skalmeier og barokktromboner, i kammermusikk og i de store flerkorsverkene til eksempelvis Giovanni Gabrieli og Heinrich Schütz. Sonatene til Dario Castello inneholder dulsianstemmer.

Blant komponister av tidlig sololitteratur for dulsian kan nevnes Bartolomé de Selma y Salaverde, Philipp Friedrich Böddecker og Giulio Mussi.

Litteratur

László Újházy: Akustische Fragen in der Beziehung von Pommer und Dulzian. I Studia Musicologica Academiae Scientiarum Hungaricae, T. 31, Fasc. 1/4. 1989, s. 421–431
William Waterhouse: The Bassoon. Kahn and Averill. 2003. ISBN 1-871082-68-4.
Maggie Kilbey: Curtal, Dulcian, Bajón - A History of the Precursor to the Bassoon ISBN 0-9543492-0-2