Galliard

Galliard, Italia på 1400-tallet
Illustrasjon av trinn i gaillarde, tresnitt fra Thoinot Arbeaus Orchésographie (1589) gjengitt i Paul Lacroix: Manners, Custom and Dress During the Middle Ages and During the Renaissance Period

Galliard (fransk gailliarde, italiensk gagliarda; et ofte brukt syonym er cinque-pas[1]) er en dans som var populær over hele Europa på 1500-tallet.

Som dans

Opprinnelig var galliarden en fransk folkedans kjent fra rundt år 1400. Fra slutten av århundret spredte den seg til mange europeiske hoff og var en populær hoffdans på 1500-tallet.

Galliard er en ganske anstrengende dans som karakteriseres av hopp og sprang, fem i alt. I grunnformen cinque pas)[1] utføres fire hopp vekselvis på venstre og høyre fot og med den «ledige» foten løftet opp foran danseren. Det femte og siste trinnet utføres over to takter, og er et langt sprang bakover med den ene foten løftet foran danseren som skal lande på en skråstilt fot. Dette mest karakteristiske galliard-trinnet ble kalt kadens.

Tidens dansehåndbøker beskrev en mengde variasjoner. Et spesialtrinn var lavolta, der dansepartnerne vender 270 grader mens de holder hverandre i et intimt favntak, og med kvinnen holdt opp i luften. Enkelte dansemestre regnet denne varianten som upassende. Cesare Negri beskriver i Le Gratie d'Amore flere varianter av Salti del Fiocco. Lettere varianter innebar en enkelt rotasjon på 180 eller 360 grader, under mer krevende varianter kunne danserne utføre intrikate trinn bestående av flere påfølgende rotasjoner. Underveis sparker danseren til en dusk som henger en armlengde over gulvet.[2]

Galliarden ble danset både som par- og solodans, men i hoffsammenheng alltid som pardans.

Dronning Elisabeth I av England var en ivrig utøver av den relativt anstrengende galliard-dansen, og John Stanhope skrev at dronningen i 1589, da hun var midt i 50-årene, fremdeles var så sprek at hun danset seks, syv galliarder som morgengymnastikk.[3][4]

Som musikalsk form

Komposisjoner i form av galliarder ble skrevet og framført lenge etter at dansen var blitt gammeldags. En galliard inngikk ofte som en sats i suiter, gjerne som en «etterdans» i seksdelt takt som anvendte samme materiale som den firedelte dansen den etterfulgte, eksempelvis en pavane. Det karakteristiske trekket med seks taktslag i en frase kan høres i for eksempel «God Save the Queen».

Komponister som skrev galliarder

  • John Dowland
  • Thomas Robinson
  • Anthony Holborne
  • Daniel Bacheler
  • Jean-Baptiste Lully

Eksempel

Galliarde, ca 1530

Lytteeksempel fra Pierre Attaignants samling:

Gagliarde XXII av Attaignanthjelp•info

Referanser og noter

  1. ^ a b Music dictionary, Virginia Tech
  2. ^ «Rekonstruksjon av Cesare Negris Salti del Fiocco». Arkivert fra originalen 19. mars 2017. Besøkt 23. oktober 2014. 
  3. ^ "the Queen is so well as I assure you, six or seven galliards in a morning, besides music and singing, is her ordinary exercise."
  4. ^ Sitert i Brissenden, Alan (1981). Shakespeare and the Dance. Atlantic Highlands, New Jersey: Humanities Press. s. 4–5. ISBN 0-391-01810-8. 

Litteratur

  • Caroso, Fabritio. 1581. Il ballarino. 2 volumes. Venice: Francesco Ziletti. Facsimile reprint in one volume, Monuments of Music and Music Literature in Facsimile. second series: Music Literature, 46, New York: Broude Brothers, 1967.
  • Negri, Cesare. 1602. Le Gratie d'amore. Milan. Facsimile reprints, (1) Bibliotheca musica Bononiensis, Sez. 2, n. 104, Bologna: Forni Editore, 1969; (2) Monuments of Music and Music Literature in Facsimile. second series: Music Literature, no. 141, New York: Broude Bros., 1969.

Eksterne lenker

  • (fr) Webside om renessansedanser
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Encyclopædia Britannica · Encyclopædia Universalis · Nationalencyklopedin · GND · LCCN · NKC · BNE